Stillhet uten sjel, uten ånd
Uten nærvær av noe slag
Er som etsende dråper fra himmelen
De skreller nådeløst av vår hud, vårt kjøtt
Og lar vårt indre ligge nakent som et åpent sår
Infisert av vår verden av forfall
Vi frykter dette regnet
Disse dråper som smaker av død
(Så har de da heller ikke makt til å lege det de avdekker)
Vi flykter inn i
Nærmeste ly av larm
(Og det blir vår bane)
Vi kjenner avmakt, men
Hvor søke råd?
Fornekter sannheten
-I oss selv er vi små
Frykten tar med tiden våre liv
De levende dråper når ei inn i vårt ly
Vi mister den skatt vi fikk i eie
Den fullkomne stillhet med nærvær fra det høye
Støyens sønn av morgenrøden
Vil til sist og smake døden
